Innlogging
Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Tips en venn
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Minnefanger-prosjektet

30.09.2016 | Bjørn Hauger og Ellen Sjong

Det er lærermøte mellom kontaktlærerne i 3A.  Lærerne vil drøfte det sosiale miljøet i klassen. En av lærerne er spesielt opptatt av hvordan mange av barna forholder seg til hverandre. Hun beskriver en omgangsform som er litt røff både verbalt og fysisk, og som kan være ekskluderende for noen av barna. Denne atferden har preget barna mesteparten av de drøye to årene på skolen og har vært et gjentagende tema på klassemøter, konferansetimer og foreldremøter.

Kontaktlæreren beskriver situasjonen i klassen og ønsker innspill fra de andre på teamet. Klimaet har preget klassen siden hun startet med dem, og hun synes hun har prøvd mange tiltak uten at det blir varige endringer. Hun har gitt hyppige tilbakemeldinger til foreldrene, og vært i tett dialog med dem. Hun forteller at hun har hatt ”mange individuelle samtaler med barna, med jentene og guttene hver for seg, og hun var rask med å håndtere konflikter når de oppsto”. Hun sitter med en følelse av at det meste har vært prøvd, og hun kjenner at energien og pågangsmotet er dalende i forhold til å ta nye krafttak for å fremme arbeidsro og et godt klassemiljø.

Skolen har fra før noe opplæring innen og erfaring med aksjonslæringsmetoden Appreciative Inquiry. Det kom et forslag fra en av lærerne om å prøve ut denne metoden med det formål å bedre klassemiljøet. Kontaktlærerne ble enige om å definere det videre arbeidet som et prosjekt og gav arbeidet navnet «Minnefangerprosjektet». Tanken var å involvere elever, foreldre og skolens ansatte i livfulle, relasjonelle prosesser for å skape et klassemiljø som inkluderte alle. Elevene skulle inviteres inn i en prosess der de skulle være medforskere og medskapere av klassemiljøet når det fungerte på sitt beste. Måten undersøkelsene ble lagt opp på, skulle bidra til å endre samtalene mellom elevene, mellom elever og foreldre, og i klassen - fra problemsnakk til samtaler om elevenes styrker og klassens potensiale. Det ble definert en prosjektramme på minimum ett år.

Prosessen startet med oppstartsmøter i klassen og på et eget foreldremøte. Tanken var følgende: Elever, foreldre og lærere skulle få tildelt et verktøy som gjorde at de måtte betrakte det som skjedde i skolehverdagen gjennom en positiv og relasjonell «linse». Verktøyet var en minnebok. I denne boka kunne både barn, lærere og SFO-ansatte skrive inn positive historier om det enkelte barn, og barna kunne skrive positive historier fra sin skolehverdag. Kontaktlærer sørget for at alle barn skulle få minner. Vennegruppene skulle skrive et minne til alle de andre i gruppa, og kontaktlæreren gjorde en avtale med SFO-personalet om å skrive ett minne til hvert av barna i klassen. Alle voksne på skolen og foreldrene ble oppmuntret til å gi barna minner. Minnene skulle være små meldinger til barna om noe bra de hadde gjort, eller noe man satte spesielt stor pris på ved denne personen.

Klassen jobbet også med å fange minner i undervisningstida. Parvis arbeidet barna sammen og hadde med skolens kamera hver sin dag. Deres oppgave var da å jakte på gode situasjoner og ta bilde av dem. På slutten av dagen printet de selv ut bildene og limte dem inn i sin egen minnefangerbok.

Gjennom å dele minner og fortelle positive historier fra hverdagen, ble alle barna inkludert i anerkjennende læringsprosesser. Resultatet var at relasjonene i klassen begynte å bli endret. Prosesser med utestengning ble etter hvert snudd. Det første eksemplet på dette kom allerede første dagen etter at prosjektet startet opp. Situasjonen det fortelles om, var knyttet til en leksituasjon. Jentene i klassen hadde opplevd å bli utestengt fra fotballspillingen. I en samtale elevene hadde hatt ved oppstart av ”Minnefangerprosjektet”, hadde flere av jentene formulert et ønske om å få lov til å spille ball sammen med guttene. Dagen etter rapporterer jentene at ”nå har det skjedd”. Guttene har spurt oss om vi vil være med og spille fotball.

Det ble også innkalt til et ”annerledes foreldremøte”. Møtet ble lagt opp som en forskningsprosess, hvor de sammen undersøkte foreldrenes beste erfaringer fra samarbeidet med skolen og klassen, og de beste opplevelsene barna hadde hatt fra klassen. Foreldrene ble også oppfordret til å skrive ned konkrete hendelser der deres barn hadde gjort noe de satte pris på.  Dette kunne være noe som hadde skjedd hjemme, eller noe som var relatert til skolen.

En erfaring var at barna utvidet sitt språklige repertoar gjennom arbeidet. Elevene tok i bruk ord de vanligvis ikke brukte tidligere. Dette kom mest til uttrykk gjennom at mange ga hverandre - og de voksne - komplimenter. Barna ser ut til å ha blitt gode modeller for hverandre - både når det gjelder handlinger og språkbruk. De oppmuntrer hverandre i det daglige ved å gi positive kommentarer i lek, som for eksempel på fotballbanen. Elevene gir også positive tilbakemeldinger til hverandres skolearbeid, som f.eks når noen leser høyt eller framfører noe for de andre elevene.

Ved å legge til rette for situasjoner der barna kan ta i bruk det positive språket, ser det ut til at barnas ferdigheter i å medvirke til et bedret klassemiljø styrkes. Det handler ikke bare om å oppøve evnen til å ha fokus på de gode opplevelsene, men også om å gi tid og rom til å snakke om dem. I ”Minnefangerprosjektet” har lærerens oppgave først og fremst vært å hjelpe barna med å identifisere disse gode opplevelsene, og oppmuntre barna til å gjøre mer av de tingene de selv opplever som gode eller som de ønsker seg mer av. I tillegg har de voksne også vært bevisste på hvordan de snakker, og på å være gode språklige rollemodeller for barna.

I løpet av året rapporterte både lærere, elever og foreldre om en positiv forbedring i klassemiljøet. Konfliktnivået i klassen synes å være tydelig dempet.  

 

Denne praksiserfaringen er et utdrag fra artikkelen På sporet av nye oppløftende former for elevmedvirkning, skrevet av Bjørn Hauger og Ellen Sjong (2015)